Små lykkestunder

Det er så deilig når du virkelig legger merke til sånne små lykkestunder som gir deg en sånn hærlig følelse i helt ned i magen. På torsdags morgen var det stress som alltid. Ikke negativt stress, neida, men det går i ett fra vi står opp til vi går ut døren. Pusse tenner og morgenvask på alle tre, finne frem klær, kle på Aslak. Ailin kler på seg selv mens jeg jager og maser på henne. Det går ikke så fort med henne men, hun gjør det meste selv, og det er deilig. Etter at jeg har kammet gjennom hår og satt opp Ailin sitt, går de å setter seg på loftstua å ser tv mens jeg ordner og steller meg selv. Etterpå er det fort, fort, fort ut. Skynder oss til bilen (jeg passer bestandig på å ta med meg en kopp kaffe). Så kjører vi avgårde da, barna leveres i barnehagen og jeg drar vider til jobb.
Slik er nå de fleste mogenene hjemme hos oss. Mer eller mindre. Og når alt går i rutiner, og det går fort, er det lett å overse små ting. Men på torsdagen, etter jeg hadde levert barna og var på tur til jobben la jeg merke til det. Det regnet, bilradioen stod på, jeg drakk kaffe i korte, kjappe super, fulgte trafikken, så på klokken, gang på gang faktisk, som om det kunne få meg fortere fram. Og mens jeg satt sånn, med skuldrene høyt opp, så plutselig var det noe på radioen som skurret og det ble stille i noen sekunder. Det var da jeg hørte det, lyden. Plutselig ble det sånn stillhet inne i bilen, der jeg satt som beskyttet for vær og vind. Regnet spratt på rutene. Og det var de eneste lydene. Stille bildur og regn. Høres kanskje kjedelig ut, men det var vakkert, rett og slett.
Jeg skrudde av radioen helt og fortsatte å lytte, mens jeg senket skuldrene, smånippet kaffen, så ut på trafikken og regnet. La merke til at morgenlyset gjennom regnet var dunkelt lillaaktik. Vanskelig å forklare. Men jeg ble så glad og rolig. Jeg fikk en sittrende hærlig fælelse i magen som bredte seg videre til tærne.

Det var terapi.


Foto: ukjent